Mens jeg flanerte mellom fargerike sommerutsalg og mennesker med høy isføring, antok jeg at vannfargen skyldtes alger. Og på de manglende reaksjoner skjønte jeg at dette var havets naturlige tilstand ved disse tider.

Tilbakevendende fenomen
Nå melder avisen Sydsvenskan om algeoppblomstring fra Kattegat til norskekysten, og det er algen Emiliana Huxleyisom som igjen dekker kystnære områder. Algen, som i seg selv er ufarlig, har hatt en voldsom oppblomstring de siste tiårene, godt hjulpet av landbrukets overgjødsling.

Til vårt matbord
Men alger lever ikke evig. Vår og høst synker de til bunns langs kysten, og øker derfor næringsnivået i den sjøbunnen som inneholder mest miljøgifter. Og da begynner elendigheten. I følge en avhandling av forskeren Maria Granberg ved Göteborgs universitet er algedøden i kystnære områder starten på et etegilde som bringer giftige kjemikaler på vårt matbord.

Fra bunndyr til mennesker
Det starter med at bunndyrene spiser fortere og mer av den forurensete sjøbunnen. Etter perioder med algedød er det påvist en femdobling av miljøgifter som PCB og PAH i slike bunndyr. Så kommer fisk og skalldyr og tar for seg, uvitende om at de samler opp miljøgiftene til hvert lille kryp som finner vei gjennom gapet. Og øverst i næringskjeden, i sin plastcruiser dyppet i grønnaktig slim, kjenner nordmannen at han begynner å bli sulten. Fisk i dag, kanskje? Nei, det hadde vi visst i går. Hva med skalldyr?

Men slike tanker er fjerne når vi gir oss sommeren i vold langs kysten, som jeg gjorde en praktfull sommerdag i svenske småbyer, riktignok med en murring i bakhodet: Havet skal da ikke se sånn ut? Så tok jeg en is og glemte hele greia. Menneskets tilpasningsevne hviler på en fantastisk evne til fortrengning.
God sommer - og skitt fiske.