Seniorforsker Claudette Bethune, NIFES (Foto:Dagbladet)

Mattilsynet, Vitenskapskomiteen og NIFES har hittil vært samstemte i sin lovprisning av norsk laks. Men den 13. januar intervjuet Dagbladet seniorforsker Claudette Bethune. Bakgrunnen var en e-post hun hadde sendt til Fiskeridepartementet og flere andre instanser. Her åpner hun for at russiske giftfunn i norsk laks kan være reelle og anklager norske myndigheter for dårlig kvalitetsovervåking og for å ha sviktet sin informasjonsplikt.
I et senere intervju den 17. januar påpeker hun at norske matmyndigheter råder folk til lakseinntak som påfører dem mer dioksiner enn WHO anbefaler.
- Myndighetene gambler med folks helse gjennom å bagatellisere og feilinformere om risikoen ved oppdrettslaks, uttaler hun til Dagbladet.

NIFES
Seniorforskeren er ansatt ved Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES), som fremskaffer mange av de målingene som gir grunnlag for statens råd om fiskeinntak. Vi omtalte organisasjonen da de etter vårt skjønn var svært raskt ute med friskmelding av norsk fisk i artikkelen Trygg norsk fisk? Den gang opererte NIFES med målsettingen å generere kompetanse «til fordel for norsk fiskeindustri». Dette har siden blitt nøytralisert til generell ernæringsforskning og rådgiving for myndigheter, næring og forvaltning.

Ingen hvem som helst
Bethunes sjef, direktør Øyvind Lie, uttalte at dette var private meninger fra medarbeideren, og antydet at hun ikke hadde «full oversikt» i saken. Mattilsynet avfeide kritikken med at de ikke forholder seg til råd fra enkeltpersoner, men til NIFES som organisasjon.
Men seniorforskeren er ingen hvem som helst innen fagområdet. Hun er ekspert på risikovurdering av sjømat og har bidratt i prosjektene «Fjord til Bord» og «Laks til Lunsj», som begge undersøkte helseeffekter av lakseinntak på nordmenns helse. Hun er medforfatter til en rekke rapporter som blant annet omhandler miljøgifter, sjømat og kreft.

Slapp kontroll
Claudette Bethunes poeng er at kontrollen med norsk laks er for dårlig. Det tas for få stikkprøver til at man kan si noe sikkert om det generelle nivået av miljøgifter. Dessuten mener hun at myndighetene har vært alt for raske med å avfeie problemet med fremmedstoffer i fiskefôret. Og her uttaler hun seg med tyngde: Mye av arbeidet hennes har vært å påvise forskjeller mellom laks fôret med vegetabilsk og animalsk olje.

Ukentlig eller daglig?
Når det gjelder anbefalte grenser for giftinntak, understreker hennes utspill at dette ikke er absolutt vitenskap. Mens WHO opererer med en daglig grense for menneskers tålegrense, er norske myndigheters (og EUs) kostholdsråd basert på ukentlig inntak. Tilsynelatende utgjør ikke dette noen vesentlig forskjell: Om en får i seg en gitt giftmengde i uka, er det mindre interessant hvilke ukedager det skjedde på. Men dersom myndighetene ønsker å stille seg positive til laksespising, gir en «ukentlig» betraktning større rom enn «daglig», ettersom laks ikke inntas hver dag.
Dessuten stiller Bethune spørsmålet om vi ikke med de tre anbefalte laksemåltider i uka overstiger også den mer tolerante «ukesgrensen». Vi får nemlig i oss dioksiner og PCB også fra andre kilder, og det er høyst uklart hvorvidt dette tas med i beregningen ved utarbeidelse av norske kostholdsråd.

Utlending
Flere har i det siste antydet at tilsynsmyndigheter samarbeider for tett med laksenæringen. Mattilsynets mål om å kombinere hensynet til folkehelsen med hensynet til næringens vekst er under press. Og lakseproduksjon er definitivt opphøyd til et nasjonalt prosjekt. Det er opplest og vedtatt at dette skal være vår vekstnæring etter oljen, og at det som er godt for Norge er godt for verden.
Da er det kanskje ikke underlig at det måtte en utlending til for å blåse i fløyta.