Årets siste måneder er hektiske for slakteriene. I Norge markerer vi julens budskap om fred og barmhjertighet med et kollektivt inntak av 125.000 grisunger. Den jevne europeer topper verdensstatistikken ved å sette til livs 44 kg grisekjøtt i året.

Derfor er omfanget av det som kalles en dioksin-skandale, men som handler om PCB, omfattende: I begynnelsen av desember avslørte stikkprøver av irsk svinekjøtt et PCB-innhold opp mot 200 ganger sikkerhetsgrensen. Sporene peker mot en lokal fôrleverandør.
Grisekjøttet, som er slakt fra perioden september, oktober og november, er eksportert til om lag 25 land. Det er distribuert gjennom spisesteder og matvarekjeder, og inngår i produkter som pølse, farse, stek, bacon, skinke, sauser, pudding, pålegg, samt pizza og andre blandingsprodukter.

Strakstiltakene omfatter full stans i svineeksport fra Irland, melding til berørte land, og utplukking av produkter for destruksjon. Produkter for en drøy milliard blir destruert, og 100.000 irske griser nødslaktes. Omkostningene for irsk svineindustri beregnes til 5 milliarder kroner, og arbeidsplasser går tapt om ikke EU trer støttende til.

Men enda viktigere er helseeffektene. Svinekjøttet er spredt til millioner av forbrukere gjennom restauranter, gatekjøkkener, storkjøkkener og matbutikker, og nå ser storfekjøtt også ut til å være rammet.
Myndigheter i ulike land har vært raskt ute med beskjeden om at inntak av kjøttet ikke medfører helserisiko. Det er et budskap som roper på nyansering: Hvert måltid PCB-kjøtt med denne forurensningsgraden tilsvarer et normalt årsinntak PCB for en gjennomsnittseuropeer. Myndighetenes forsikringer begrunnes med at eksponeringen skjer over kort tid. Det er et underlig argument: Det er oppsamlet mengde av disse langsomtvirkende giftene som teller. I den grad eksponeringstiden spiller inn, er det mye som tyder på at et konsentrert inntak av en gitt giftmengde er mer negativ enn inntak spredt over tid.

De beroligende meldingene fra ulike helsemyndigheter er nok snarere begrunnet med at det er lite en kan gjøre. Giften kan ikke fjernes fra kroppen, den er langsomtvirkende, og det fins ingen godkjent kur som begrenser effekten. Ved en tilsvarende dioksinskandale i Belgia i 1999, der 50 kg PCB og 1 gram dioksin ble spredt på samme måte, ble anslagsvis 10 millioner mennesker eksponert for forurenset kjøtt. Forskere har beregnet at det skapte 8.000 nye krefttilfeller. Og kreft regnes ikke som den alvorligste langtidseffekten av PCB-inntak.

Hva er så årsaken til denne såkalte dioksin-skandalen? Mediene har festet seg ved hendelsesforløpet: Fôret har antakelig vært tilsatt PCB-holdig olje hvis opprinnelse man ikke kjenner. I så fall bekrefter denne saken hvor tett matsikkerhet er forbundet med avfallshåndtering: PCB-holdig olje, enten den stammer fra kasserte ledninger eller ditto transformatorer, skal og må destrueres forsvarlig. Likevel brukes gamle og «udefinerbare» oljerester til dette og hint, også her til lands, og kan derfor ende opp i oss.

Den kontaminerte juletallerkenen illustrerer de grunnleggende utfordringene ved dagens enorme kjøttproduksjon: I tillegg til at husdyrindustri generer like mye klimagasser som transportsektoren, tilføres næringskjeden altså helseskadelige fremmedstoffer. Og øverst i denne kjeden troner vi.

Utfyllende informasjon:
PCB.no 19/5-2005: Giftig mat kan unngås
PCB og sykdommer