Som kronikkforfatterne nevner, er PCB-holdige bygningsprodukter en vesentlig kilde til ny forurensning. I år 2000 anslo Statens Forurensningstilsyn (SFT) eksempelvis at det var 400 tonn PCB i våre isolerruter, hvorav halvparten var i bruk. Dette er enorme kvanta: Indre Oslofjord, som regnes som sterkt forurenset av 400 kg PCB, inneholder altså én promille av den mengden som ble brukt i produksjon av isolerruter. Innsamling av bygningsavfall gir oss mulighet til å destruere mer PCB enn vi kan rense fra våre fjorder.

Det velkjente forhold at innsamling, både i økologisk og økonomisk forstand, er langt mer effektivt enn opprydding, har fått liten gjennomslagskraft i praktisk miljøpolitikk. Det brukes nemlig større offentlige ressurser på oppryddingsforsøk enn på innsamlingstiltak. Konsekvensen er at ny tilførsel av PCB fortsetter med uforminsket styrke, noe to ferske rapporter viser med all tydelighet:
I en tiltaksplan mot farlig avfall publisert 16 juni anslo SFT at innsamlingen av kasserte isolerruter utgjør 25-50% av avfallsmengden. Dette innebærer forurensning i en størrelsesorden som kan få alle med minimumskunnskap om PCB til å bite seg i knokene av fortvilelse. Men forholdet er sannsynligvis verre: Statistisk Sentralbyrå (SSB) konkluderte 25. juni med at isolerruter med en bruttovekt på 5.991 tonn "forsvant" i 2003. Det betyr at fem av seks ruter ikke ble tatt hånd om, og at 10 tonn PCB fra disse rutene ikke ble destruert på forsvarlig vis.

Uansett omfang er denne forurensende praksisen uakseptabel. Det spesielle med denne avfallsstrømmen er at den er intensiv i en kort periode: Om få år er eldre isolerruter kassert på grunn av elde. Med dagens fremgangsmåte overlater vi miljøgiften fra disse rutene til våre etterkommere, med ukjente helserisikoer og uoverstigelige oppryddingskostnader som konsekvens.

På denne bakgrunn er det vanskelig å forstå regjeringens manglende satsing på arbeidet mot dumping av bygningsavfall. Den nasjonale oppgaven med innsamling av 200 tonn PCB fra eldre isolerruter ble av forhenværende miljøvernminister Børge Brende i praksis satt bort til fire bransjeforeninger. Til grunn for avtalen av 30. april 2002 lå ideen om at "bransjen", altså virksomheter i eiendoms- glass- og byggebransjen, frivillig skulle innkreve et miljøgebyr for å finansiere returordningen for PCB-ruter. Bransjen viste seg imidlertid å bestå av konkurrerende aktører med interessekonflikter. Etter vel to års arbeid er målet ikke nådd, og en ny forskrift utarbeides nå for å tvinge aktørene til å ta ansvar for mottak av eldre isolerruter med PCB. Fasit etter dette eksperimentet er, som SFT og SSB hver på sin måte fastslår, at betydelige mengder PCB fremdeles tilføres norsk natur fra ulike rivnings- og rehabiliteringsprosjekter.

I ettertid anes en arbeidsdeling som har vist seg lite fruktbar: Offentlige ressurser benyttes til ukontroversielle oppryddingsforsøk, mens tiltak som begrenser markedsaktørenes handlinger gjennomføres i privat regi. Arbeidsdelingen fritar politikere for upopulære beslutninger, men stanser ikke akutt forurensning av et omfang som vi neppe har sett maken til her til lands. Innen fem år har problemet uansett funnet sin aparte løsning: Da er de gamle rutene skiftet ut og for en stor del havnet på norske fyllinger, hvorfra PCB-molekylet starter sin vandring gjennom luft og vann til næringskjeden og vårt matbord.

Mer informasjon
Aftenposten 12/8-2004: Kommentar av SFT-direktør Håvard Holm
Aftenposten 8/7-2004: Miljøgifter i norske fjorder
SFT 16/06-2004: Vil feste grepet om det farligste avfallet
SSB 25/6-2004: Farlig avfall på avveie - lang vei til målet